Til alle tider har mennesker produsert søppel og avfall. Ødelagte gjenstander, avfall etter håndverk, og matavfall i form av dyrebein, nøtteskall, skjell og frø, kan gi et innblikk i fortidens hverdagsliv.
Fra steinalderen finnes det matavfall og rester etter gjenstandsproduksjon rundt omkring på boplassene. Noen ganger dannet avfallet tykke lag, som fortsatt er mulig for arkeologer å undersøke i dag. Avfallet hopet seg opp selv ved inngangen til hyttene menneskene bodde i. Det ser altså ut til at det var vanlig å leve iblant egne, og kanskje andres, matrester. Lukten må ha vært forferdelig, men kanskje kunne en slik lukt minne om hjemme?
Fra bronsealder og jernalder finnes det avfallsgroper som mennesker har brukt for å kvitte seg med husholdningsavfall, dyrebein, knust keramikk osv. Gropene forteller at mennesker, da som nå, har hatt behov for å fjerne avfallet sitt.
Utgravninger i middelalderbyene derimot, har vist at byene nesten alltid lå på store søppelhauger av slakterester, ødelagte gjenstander og rester fra håndverksproduksjon. Det er tydelig at befolkningens avfall ikke ble fjernet fra byen, men heller ble dekket med sand eller plankedekker når det ble for mye skrot der folk beveget seg. Avfallslagene, som i stor grad har bestått av organisk materiale, har over tid blitt kompakte og lufttette, og dermed skapt svært gode bevaringsforhold.
En stor del av avfallet fra middelalderbyene består av møkk, både fra dyr og mennesker. Mange dyr gikk fritt rundt i byen, og møkka fantes overalt. Utgravninger viser at det fantes doer for menneskene, men at disse ikke alltid ble brukt. Noen ganger kan det virke som møkka rett og slett ble kastet rett rundt hushjørnet. Etter flere hundre år lukter møkka fremdeles, og er alltid en «fryd» å komme over for arkeologer i dag.
Kosthold
Avfall og søppel er en viktig kilde til fortidens diett. Fra steinalderen har arkeologer funnet dyrebein som viser at elg, sel, og villsvin var en vanlig del av kostholdet, sammen med fugl og fisk. Skjell og nøtter tyder på at kostholdet var mangfoldig, og østers var svært populært. Der skalldyrene var lett tilgjengelige finnes enorme hauger av østersskjell, i enkelte tilfeller to meter høye og hundre meter lange.
Rester etter fiskesuppe fra steinalderen er funnet på skår av leirkar i Sverige. Leirkarene ble brukt mange ganger, slik som i dag, men ble kastet på dynga med annet avfall når de var ødelagt. Suppen ble antagelig kokt i dyreskinn eller magesekker, og suppen ble varmet ved å legge varme steiner oppi.
I jernalderens avfallsgroper og i middelalderbyene er det funnet store mengder slakteavfall som viser at det ble spist både storfe, småfe, svin, fisk og skalldyr.
Matrestene er funnet i lag av avfall som gjerne har dekket store deler av middelalderbyene. Dermed er store mengder dyrebein bevart, i tillegg til rester etter matplanter og gjenstander brukt til laging, oppbevaring og servering av mat.
Fra avfallslag og doer i middelalderens Oslo er det funnet frø, steiner og skall fra eple, kirsebær, plomme, fiken, valnøtter, druer, og en mengde bær som bringebær, blåbær og multer. Spredningen tyder på at dette var noe folk flest spiste, ikke bare eliten.
Produksjon og teknologi
Steinalderens redskapsproduksjon
Søppelet på en steinalderboplass kan fortelle om hvor og hvordan menneskene som bodde der produserte sine steinredskaper.
En metode for å lære noe om søppelet er å registrere nøyaktig hvor produksjonsavfall og redskaper er funnet og deretter merke dette av på et kart. På flere boplasser fra eldre steinalder, som for eksempel Torpum og Berget ved Svinesund, finner man rester av redskapsproduksjon både inne i, og utenfor hyttene folk bodde i.
Avslagene rett utenfor viser at det har foregått grovproduksjon av redskaper, og arbeid med skinn og tre. Mesteparten av avfallet har så blitt flyttet til søppelhaugen lenger borte. Inne i hytta har finproduksjonen funnet sted, som produksjon av pilspisser. Redskaper har blitt kastet i søppelhauger etter at de var brukt opp eller ødelagt.
Søppelet kan dermed fortelle om hvor og hvordan arbeidet foregikk. Kanskje var det nødvendig med forutsigbare lysforhold, slik at finarbeidet måtte gjøres inne. Kanskje skapte grovarbeidet mye mer avfall, og var lettere å gjøre ute slik at man kunne fjerne det meste av søppelet, men ikke trengte å være så nøye. Kanskje viser det at menneskene på denne tiden hadde vaner og uvaner, akkurat slik vi har i dag. Ikke alle var like flinke til å rydde etter seg.
Refitting
En annen metode for å forstå avfallet fra en steinalderboplass, er såkalt refitting. Ved refitting samles så mye av steinmaterialet som overhodet mulig, og som i et puslespill settes bitene fra en bestemt stein sammen igjen. På denne måten kan man se hvordan menneskene jobbet, og både størrelsen og formen på den opprinnelige steinen.
Ved nærmere undersøkelser kan man også se hvilke deler av steinen som ble fjernet først, og hvordan man gradvis har fjernet mer og mer for å få det ønskede verktøyet. Det ferdige redskapet er ofte borte, men ut ifra hulrommet som skapes når alle bitene er ferdig puslet, er det mulig å se hva slags redskap som en gang ble laget.
Metallproduksjon
I vikingtidsbyen Kaupang er det funnet store mengder søppel etter metallstøping. Rester fra støpeprosessen, som smeltedigler, støpeformer og metalldråper kan fortelle mye om verkstedene på Kaupang. Metallrestene viser at håndverkerne hadde tilgang til mange ulike metaller, som gull, sølv, kobberlegeringer og bly.
Støpeformene avslører at det ble laget mange ulike gjenstander, som smykker, dekorative beslag og verktøy, myntet på mennesker fra alle samfunnslag. På grunn av formene vet vi også at Kaupang var et av de første stedene i Skandinavia der gjenstander ble serieprodusert, og at det var mange kunnskapsrike og dyktige håndverkere.
Store deler av råmaterialet ble importert fra andre land. Metallet viser til vide kontaktnettverk, det er funnet bly fra England og Frankrike, og messing av høy kvalitet som kan ha blitt produsert i dagens Nederland.
Vidstrakte handelskontakter
Skår fra knust keramikk forteller om handels- og kontaktnettverk i vikingtid og middelalder.
Keramikken forsvant i løpet av folkevandringstid, og når den kom tilbake i vikingtid var nesten alt importert. Hvorfor man sluttet å produsere keramikk i Norge er noe som fremdeles forundrer arkeologer, men det som er sikkert er at det ikke ble gjenopptatt før langt inn i middelalderen.
Funnene fra middelalderens Oslo viser blant annet at det på 1100-tallet var mest keramikk fra Nord-Tyskland som ble fraktet til Norge. Andelen engelsk keramikk var svært liten. Utover 1100- og 1200-tallet økte andelen engelsk keramikk, og rundt år 1300 var nesten halvparten av all keramikk fra England
Keramikken gir innblikk i hvilke områder det ble handlet mest med til ulike tider. Vindrikking var mote på Kontinentet og i England, og de mange skårene som stammer fra kanner kan tyde på at vindrikking vant innpass i Norge, i tillegg til mjød og øl. Kanskje har kannene med vin og øl vært viktige elementer i middelalderens gjestebud?
Mote
Søppel funnet i Norges middelalderbyer kan gi et innblikk i middelalderens skiftende skomote. Mote er ikke et nytt fenomen, noe de mange utgåtte skosålene kan fortelle om - i en periode var det vanlig med såkalte snabelsko, mens det har vært populært med sandallignende sko med snøring og intrikate utskjæringer i en annen. Eliten kan ha kostet på seg dekorerte sko fôret med silke eller annet eksklusivt materiale.
Skoene ble laget av lær, et materiale som utgjør mye av søppelet i Norges middelalderbyer. Lærsko, og biter av dem, kan fortelle om menneskene som vandret i byens gater. Størrelsen kan vise om eieren var voksen eller barn, og mer eller mindre forseggjorte reparasjoner forteller at de fleste brukte skoene til de var helt utslitt.
